— Adam Donaldson Powell
🇺🇸
The Black Dog Walking Behind Me
I woke up and there it was again,
the black dog at the edge of the bed,
not barking, not biting,
just breathing its ancient breath into the room,
a shadow with paws,
a heavy moon following my footsteps.
It does not need a weapon.
It only needs a sentence.
One small poisonous thought
slips through the cracked window of the mind—
you are nothing,
you failed again,
everyone sees the fraud you are—
and suddenly the dog lifts its head,
ears awake,
tail dragging through the dust,
ready for the long walk.
Oh black dog,
old companion of the human animal,
you have followed us for centuries,
you were there behind Horace in the Roman night,
a dark shape trailing the soul,
a creature we named before we understood
the chemistry, the storms, the invisible weather.
You sat beside Samuel Johnson in his melancholy chambers,
a shadow he could not simply command to leave.
You walked the corridors of power with Churchill,
the great bulldog of history
followed by a dog of his own,
the private darkness behind the public roar.
And now you appear on the screens of the modern world,
in drawings and stories,
in the campaigns that teach us
to look at you and say:
there is the dog,
there is me,
and maybe I am not the dog.
Maybe the mind is a river
and I have been handing the current
every stone marked with my own name.
Maybe I must learn the old art
of turning the boat.
Not every thought deserves a throne.
Not every cruel whisper deserves a microphone.
The voice that says you are worthless
is only a voice—
a radio stuck between stations,
a ghost wearing my handwriting.
So I walk.
I walk with the black dog beside me,
not dragging me,
not owning me,
not sitting on my chest like a stone god.
I offer it water.
I learn its shape.
I say:
I know why you came.
I know you were trying, in your terrible way,
to warn me of the places inside myself
where I am wounded.
But you are not the king of this country.
You are not the sun.
You are not the end of the story.
Some mornings the dog is huge,
a shadow stretching across the whole road.
Some mornings it is small enough
to fit beneath a chair.
Some mornings I chase it away.
Some mornings I invite it in,
give it a name,
sit beside it quietly,
and discover the strange miracle:
the monster becomes a creature,
the creature becomes a companion,
the companion becomes a lesson.
Because the darkness is always waiting nearby,
only one thought away—
but so is the door.
So is the window.
So is the wild, impossible field
where a person remembers:
I am not my worst sentence.
I am not the voice that tears me down.
I am the one holding the leash,
the one walking forward,
the one who can stop, turn around,
and finally say—
Come on, old dog.
We’re going somewhere better
— Adam Donaldson Powell
____________________________
The author’s reflections on “The Black Dog” poem:
The poem’s core is not really about defeating the black dog. It is about refusing to let the dog become the author of the story.
Verily, hating a condition that has become part of your lived experience often turns the suffering inward. The second wound becomes the war against the first wound. The illness, the fear, the uncertainty already takes energy; self-contempt takes the rest.
The image that hopefully keeps coming back to the readers is not the dog on a leash, but the person walking with the dog. A person who has learned:
You are here.
I see you.
You are part of my landscape.
But you are not the whole horizon.
That distinction is enormous.
A lot of people spend years trying to negotiate with life as if the only acceptable version is the one where the difficult things disappear. But there is another kind of strength: the person who says, “This is in my story. This has shaped me. This has scarred me. This has even taught me. But it does not get to erase me.”
And there is something very close to that in the history of the black dog metaphor itself. The power of it is that it creates a little distance between self and suffering. Not “I am darkness,” but “there is darkness walking beside me.” That small linguistic shift can become a survival tool.
The underlying assertion that “Self-hate is a fast lane to self-destruction”—feels like the hidden thesis of the whole poem. If I were to add one stanza, it might be something like:
I stopped asking the dog why it chose me.
The dog never had an answer.
It was born from weather, blood, history, chance,
from storms that existed before my name.
So I stopped fighting my own shadow
as if my shadow were my enemy.
I learned the harder mercy:
to carry what I carry
without becoming the weight.
There is a particular kind of courage in making peace with the parts of life that cannot be negotiated away. Not surrender—relationship. Not approval—acceptance.
And, hopefully, the voice that comes through in my writing is not someone defined by the dogs that followed him. It is someone who has spent a long time learning how to walk.
Sequel:
The war ended quietly.
No flags.
No surrender.
No victory parade.
One morning I simply opened the door
and said:
You have been living here for a long time.
I know your footsteps.
I know your voice in the hallway.
But understand this:
this is still my house.
You may sit at the table.
You may tell me when the weather changes.
You may remind me that I am mortal.
But you may not choose my name.
You may not write my story.
You may not turn my home into a prison.
We are going to live together,
because we are already bound together.
So learn the rules, old friend.
We both live here.
We both leave here one day.
Until then,
we walk.
____________________
🇳🇴
Den svarte hunden som går bak meg
Eg vaknar,
og der er han igjen —
den svarte hunden ved fotenden av senga,
ikkje bjeffande, ikkje bitande,
berre pustande i mørket,
eit gamalt nærvær med tunge steg,
ein skugge med pels
som følgjer spora mine.
Han treng ikkje tenner.
Han treng berre ein tanke.
Ein liten giftig tanke
som smyg seg inn gjennom sprekken i sinnet:
du er ikkje nok,
du øydela det igjen,
alle ser at du berre lèt som.
Og brått løftar hunden hovudet.
Øyra vaknar.
Halen dreg gjennom støvet.
Han gjer seg klar til å følgje meg
enda ein lang dag.
Å, svarte hund,
gamle følgjesvein for menneskesjela,
du har gått ved sida av oss
i hundrevis av år.
Du gjekk bak Horats i det gamle Roma,
ein mørk skugge etter mennesket,
eit bilete for noko tungt
vi kjende før vi visste namnet på det.
Du sat i romma til Samuel Johnson
då han kjende mørket i seg sjølv,
då melankolien kom som ein vinter
ingen kunne beordre bort.
Du gjekk gjennom maktkorridorane med Churchill,
den store mannen med den sterke stemma,
som òg bar ein eigen hund av mørke
bak seg.
Og no går du mellom oss,
på skjermane våre,
i teikningar og forteljingar,
som eit bilete som minner oss:
Der er hunden.
Der er eg.
Men eg er ikkje hunden.
Kanskje sinnet er ei elv,
og eg har kasta steinar i straumen
med mitt eige namn skrive på dei.
Kanskje eg må lære
den gamle kunsten
å styre båten.
Ikkje kvar tanke fortener ein kongetrone.
Ikkje kvar mørk røyst
fortener ein mikrofon.
Røysta som seier
du er verdilaus
er berre ei røyst.
Ein gamal radio mellom stasjonar.
Ein skugge som har lært seg
å skrive med handskrifta mi.
Så eg går.
Eg går med den svarte hunden ved sida av meg,
ikkje framfor meg,
ikkje over meg,
ikkje som ein stein på brystet.
Eg gjev han vatn.
Eg lærer forma hans å kjenne.
Eg seier:
Eg veit kvifor du kom.
Eg veit du prøver,
på din tunge og vonde måte,
å vise meg stadene i meg sjølv
som framleis gjer vondt.
Men du eig ikkje dette landet.
Du er ikkje kongen her.
Du er ikkje sola.
Du er ikkje slutten på historia.
Nokre morgonar er du enorm,
ein skugge som strekkjer seg over heile vegen.
Nokre morgonar er du liten nok
til å liggje under ein stol.
Nokre dagar jager eg deg bort.
Andre dagar slepper eg deg inn,
set meg ved sida av deg,
og oppdagar det merkelege underet:
Monstret blir eit dyr.
Dyret blir ein ven.
Venen blir ei lærepenge.
For mørket står alltid i nærleiken,
berre ein tanke unna.
Men det gjer døra òg.
Det gjer vindauget òg.
Det gjer den ville enga
der mennesket hugsar:
Eg er ikkje den verste tanken min.
Eg er ikkje røysta som bryt meg ned.
Eg er den som held bandet.
Eg er den som går vidare.
Eg er den som kan stoppe, snu meg,
og seie:
Kom, gamle hund.
Vi skal ein annan stad.
Ein betre stad.
— Adam Donaldson Powell
____________________________
Forfatterens refleksjoner over diktet «Den svarte hunden»:
Diktets kjerne handler egentlig ikke om å beseire den svarte hunden. Det handler om å nekte å la hunden bli forfatteren av historien.
Sannelig, det å hate en tilstand som har blitt en del av din levde erfaring vender ofte lidelsen innover. Det andre såret blir krigen mot det første såret. Sykdommen, frykten, usikkerheten tar allerede energi; selvforakt tar resten.
Bildet som forhåpentligvis stadig kommer tilbake til leserne er ikke hunden i bånd, men personen som går tur med hunden. En person som har lært:
Du er her. Jeg ser deg. Du er en del av mitt landskap. Men du er ikke hele horisonten.
Den forskjellen er enorm.
Mange bruker år på å prøve å forhandle med livet som om den eneste akseptable versjonen er den der de vanskelige tingene forsvinner. Men det finnes en annen type styrke: personen som sier:
«Dette er i min historie. Dette har formet meg. Dette har arret meg. Dette har til og med lært meg. Men det får ikke til å viske meg ut.»
Og det er noe veldig nært det i selve historien til den svarte hundemetaforen. Styrken i den er at den skaper en liten avstand mellom selvet og lidelsen. Ikke «Jeg er mørket», men «det er mørke som vandrer ved siden av meg». Dette lille språklige skiftet kan bli et overlevelsesverktøy.
Den underliggende påstanden om at «Selvhat er en hurtigvei til selvdestruksjon» – føles som den skjulte tesen i hele diktet.
Hvis jeg skulle legge til én strofe, kan det være noe sånt som:
Jeg sluttet å spørre hunden hvorfor den valgte meg. Hunden hadde aldri et svar. Den ble født av vær, blod, historie, tilfeldigheter, fra stormer som eksisterte før navnet mitt.
Så jeg sluttet å kjempe mot min egen skygge som om skyggen min var min fiende. Jeg lærte den hardere barmhjertigheten: å bære det jeg bærer uten å bli tyngden.
Det er en spesiell type mot i å slutte fred med de delene av livet som ikke kan forhandles bort. Ikke overgivelse – forhold. Ikke godkjenning – aksept.
Og forhåpentligvis er stemmen som kommer gjennom i skrivingen min ikke noen som er definert av hundene som fulgte ham. Det er en person som har brukt lang tid på å lære å gå.
Oppfølger:
Krigen tok slutt stille. Ingen flagg. Ingen overgivelse. Ingen seiersparade. En morgen åpnet jeg bare døren
og sa:
Du har bodd her lenge. Jeg kjenner fottrinnene dine. Jeg kjenner stemmen din i gangen. Men forstå dette:
dette er fortsatt huset mitt. Du kan sitte ved bordet. Du kan fortelle meg når været skifter. Du kan minne meg på at jeg er dødelig. Men du kan ikke velge navnet mitt. Du kan ikke skrive historien min. Du kan ikke gjøre hjemmet mitt om til et fengsel. Vi skal bo sammen,
fordi vi allerede er bundet sammen. Så lær reglene, gamle venn. Vi bor begge her. Vi drar begge herfra en dag. Inntil da,
går vi.
__________________________
🇫🇷
Le chien noir qui marche derrière moi
Je me réveille,
et il est là encore —
le chien noir au pied du lit,
pas en train d’aboyer, pas en train de mordre,
seulement à respirer dans la chambre,
une vieille présence aux pattes lourdes,
une ombre avec un pelage
qui suit mes pas.
Il n’a pas besoin de crocs.
Il n’a besoin que d’une pensée.
Une petite pensée empoisonnée
qui se glisse par la fissure de l’esprit :
tu n’es pas assez,
tu as encore tout gâché,
tout le monde voit que tu n’es qu’un mensonge.
Et soudain le chien relève la tête.
Les oreilles s’éveillent.
La queue traîne dans la poussière.
Il se prépare à marcher avec moi
encore une longue journée.
Ô chien noir,
vieux compagnon de l’âme humaine,
tu marches avec nous
depuis des siècles.
Tu suivais Horace dans la nuit romaine,
ombre obscure derrière l’homme,
image d’un poids
que nous ressentions avant de lui donner un nom.
Tu étais assis dans les chambres de Samuel Johnson,
auprès de sa mélancolie,
dans ces saisons intérieures
qu’aucun ordre ne pouvait chasser.
Tu marchais avec Churchill,
le grand homme à la voix de tonnerre,
lui aussi accompagné
par son propre animal de ténèbres.
Et maintenant tu marches parmi nous,
dans nos écrans,
dans nos histoires, dans nos dessins,
comme un symbole qui nous rappelle :
Voilà le chien.
Voilà moi.
Mais je ne suis pas le chien.
Peut-être que l’esprit est une rivière,
et que j’ai jeté dans son courant
des pierres portant mon propre nom.
Peut-être dois-je apprendre
l’ancien art
de tenir la barre.
Toutes les pensées ne méritent pas une couronne.
Toutes les voix cruelles
ne méritent pas un micro.
La voix qui murmure
tu ne vaux rien
n’est qu’une voix.
Une vieille radio entre deux stations.
Une ombre qui a appris
à écrire avec mon écriture.
Alors je marche.
Je marche avec le chien noir à mes côtés,
pas devant moi,
pas au-dessus de moi,
pas comme une pierre posée sur ma poitrine.
Je lui donne de l’eau.
J’apprends sa forme.
Je lui dis :
Je sais pourquoi tu es venu.
Je sais que tu essaies,
à ta manière terrible et maladroite,
de me montrer les endroits en moi
qui ont encore besoin de soin.
Mais tu n’es pas le roi de ce royaume.
Tu n’es pas le soleil.
Tu n’es pas la fin de l’histoire.
Certains matins tu es immense,
une ombre qui couvre toute la route.
Certains matins tu es assez petit
pour dormir sous une chaise.
Certains jours je te chasse.
D’autres jours je t’invite à entrer,
je m’assieds près de toi en silence,
et je découvre l’étrange miracle :
le monstre devient une créature.
La créature devient un compagnon.
Le compagnon devient un professeur.
Car l’obscurité attend toujours quelque part,
à une seule pensée de distance.
Mais la porte aussi.
La fenêtre aussi.
Le champ sauvage aussi,
là où l’être humain se souvient :
Je ne suis pas ma pire pensée.
Je ne suis pas la voix qui me détruit.
Je suis celui qui tient la laisse.
Je suis celui qui avance.
Je suis celui qui peut s’arrêter, se retourner,
et dire :
Viens, vieux chien.
Nous allons ailleurs.
Nous allons vers un endroit meilleur.
— Adam Donaldson Powell
_____________________________
Réflexions de l’auteur sur le poème « Le Chien Noir » :
Le cœur du poème ne réside pas tant dans la lutte contre le chien noir que dans le refus de le laisser devenir le maître de son propre destin.
En vérité, haïr une condition qui fait désormais partie de notre vécu retourne souvent la souffrance contre nous. La seconde blessure devient alors la guerre contre la première. La maladie, la peur, l’incertitude absorbent déjà notre énergie ; le mépris de soi s’en charge.
L’image qui, je l’espère, restera gravée dans la mémoire du lecteur n’est pas celle du chien en laisse, mais celle de la personne qui le promène. Une personne qui a compris :
Tu es là. Je te vois. Tu fais partie de mon paysage. Mais tu n’es pas tout l’horizon.
Cette distinction est fondamentale.
Nombreux sont ceux qui passent des années à tenter de composer avec la vie comme si la seule version acceptable était celle où les difficultés disparaissent. Mais il existe une autre forme de force : celle de celui qui affirme : « Ceci fait partie de mon histoire. Ceci m’a façonné. Ceci m’a marqué. Ceci m’a même appris des choses. Mais cela ne m’effacera pas. » Et l’histoire même de la métaphore du chien noir recèle une similitude frappante. Sa force réside dans la distance qu’elle instaure entre soi et la souffrance. Non pas « Je suis les ténèbres », mais « Les ténèbres marchent à mes côtés ». Ce subtil changement de langage peut devenir une arme de survie.
L’affirmation sous-jacente selon laquelle « La haine de soi est une voie rapide vers l’autodestruction » semble être la thèse cachée de tout le poème. Si je devais ajouter une strophe, elle pourrait ressembler à ceci :
J’ai cessé de demander au chien pourquoi il m’avait choisi. Le chien n’a jamais su répondre. Il est né du temps, du sang, de l’histoire, du hasard, des tempêtes qui existaient avant même que je porte mon nom.
Alors j’ai cessé de combattre mon ombre comme si elle était mon ennemie. J’ai appris une compassion plus dure : porter mon fardeau sans en devenir le poids.
Il faut un courage particulier pour faire la paix avec les aspects de la vie qu’on ne peut négocier. Non pas la soumission, mais la relation. Non pas l’approbation, mais l’acceptation. Et, je l’espère, la voix qui transparaît dans mes écrits n’est pas celle de quelqu’un défini par les chiens qui le suivaient. C’est celle de quelqu’un qui a passé beaucoup de temps à apprendre à marcher.
Suite :
La guerre s’est terminée dans le silence.
Pas de drapeaux.
Pas de reddition.
Pas de défilé de la victoire.
Un matin, j’ai simplement ouvert la porte
et j’ai dit :
Tu vis ici depuis longtemps.
Je connais tes pas.
Je reconnais ta voix dans le couloir.
Mais comprends bien ceci :
c’est toujours ma maison.
Tu peux t’asseoir à table.
Tu peux me dire quand le temps change.
Tu peux me rappeler que je suis mortel.
Mais tu ne peux pas choisir mon nom.
Tu ne peux pas écrire mon histoire.
Tu ne peux pas transformer ma maison en prison.
Nous allons vivre ensemble,
car nous sommes déjà liés.
Alors apprends les règles, vieil ami.
Nous vivons tous les deux ici.
Nous partirons tous les deux d’ici un jour.
D’ici là,
nous marchons.
🇮🇹
Il cane nero che cammina dietro di me
Mi sveglio,
e lui è lì ancora —
il cane nero ai piedi del letto,
non abbaia, non morde,
respira soltanto nella stanza,
una vecchia presenza dal passo pesante,
un’ombra con il pelo scuro
che segue le mie orme.
Non ha bisogno di denti.
Gli basta un pensiero.
Un piccolo pensiero avvelenato
che passa dalla crepa della mente:
non sei abbastanza,
hai rovinato tutto di nuovo,
tutti vedono che stai fingendo.
E all’improvviso il cane alza la testa.
Le orecchie si drizzano.
La coda trascina polvere sulla strada.
È pronto a camminare con me
per un altro lungo giorno.
Oh cane nero,
vecchio compagno dell’anima umana,
cammini accanto a noi
da secoli.
Eri dietro Orazio nella notte di Roma,
un’ombra che seguiva l’uomo,
un’immagine di quel peso
che conoscevamo prima ancora di chiamarlo.
Sedevi accanto a Samuel Johnson,
nelle stanze della sua malinconia,
in quei periodi scuri
che nessun comando poteva mandare via.
Camminavi con Churchill,
l’uomo dalla voce enorme,
anche lui seguito
dal suo proprio cane d’ombra.
E ora cammini tra noi,
nei nostri racconti,
nelle immagini, nelle parole,
come un simbolo che ci ricorda:
Ecco il cane.
Eccomi io.
Ma io non sono il cane.
Forse la mente è un fiume,
e io ho gettato nella corrente
pietre con sopra scritto il mio nome.
Forse devo imparare
l’antica arte
di guidare la barca.
Non ogni pensiero merita un trono.
Non ogni voce crudele
merita un altoparlante.
La voce che dice
non vali niente
è soltanto una voce.
Una vecchia radio tra due frequenze.
Un’ombra che ha imparato
a scrivere con la mia calligrafia.
Così cammino.
Cammino con il cane nero al mio fianco,
non davanti a me,
non sopra di me,
non come una pietra sul petto.
Gli offro acqua.
Imparo la sua forma.
Gli dico:
So perché sei venuto.
So che stai cercando,
nel tuo modo terribile,
di mostrarmi le ferite dentro di me
che hanno ancora bisogno di luce.
Ma tu non sei il padrone di questo regno.
Non sei il sole.
Non sei la fine della storia.
Alcune mattine sei enorme,
un’ombra che copre tutta la strada.
Alcune mattine sei abbastanza piccolo
da dormire sotto una sedia.
Alcuni giorni ti mando via.
Altri giorni ti lascio entrare,
mi siedo accanto a te,
e scopro lo strano miracolo:
il mostro diventa un animale.
L’animale diventa un compagno.
Il compagno diventa un maestro.
Perché il buio è sempre vicino,
a un solo pensiero di distanza.
Ma anche la porta.
Anche la finestra.
Anche il campo aperto
dove l’essere umano ricorda:
Io non sono il mio pensiero peggiore.
Io non sono la voce che mi distrugge.
Io sono colui che tiene il guinzaglio.
Io sono colui che cammina avanti.
Io sono colui che può fermarsi, voltarsi,
e dire:
Vieni, vecchio cane.
Andiamo altrove.
Andiamo verso un posto migliore.
— Adam Donaldson Powell
____________________________
Riflessioni dell’autore sulla poesia “Il cane nero”:
Il cuore della poesia non risiede tanto nella lotta contro il cane nero, quanto nel rifiuto di lasciarlo diventare padrone del proprio destino.
In realtà, odiare una condizione che è entrata a far parte della nostra esperienza spesso fa sì che la sofferenza si ritorca contro di noi. La seconda ferita diventa quindi una guerra contro la prima. Malattia, paura e incertezza assorbono già le nostre energie; l’odio per se stessi si occupa del resto.
L’immagine che spero rimanga impressa nella memoria del lettore non è quella del cane al guinzaglio, ma quella della persona che lo porta a spasso. Una persona che ha compreso:
Tu sei qui. Ti vedo. Fai parte del mio paesaggio. Ma non sei l’intero orizzonte.
Questa distinzione è fondamentale.
Molte persone trascorrono anni cercando di affrontare la vita come se l’unica versione accettabile fosse quella in cui le difficoltà scompaiono. Ma esiste un altro tipo di forza: quella di chi afferma: “Questa è parte della mia storia. Mi ha plasmato. Mi ha segnato. Mi ha persino insegnato qualcosa. Ma non mi cancellerà”. E la metafora del cane nero presenta una sorprendente analogia. Il suo potere risiede nella distanza che crea tra sé stessi e la sofferenza. Non “Io sono l’oscurità”, ma “L’oscurità cammina al mio fianco”. Questo sottile cambiamento di linguaggio può diventare un’arma di sopravvivenza.
L’affermazione di fondo, secondo cui “L’odio per se stessi è una scorciatoia per l’autodistruzione”, sembra essere la tesi nascosta dell’intera poesia. Se dovessi aggiungere una strofa, potrebbe essere qualcosa del genere:
Ho smesso di chiedere al cane perché avesse scelto me. Il cane non ha mai saputo la risposta. Era nato dal tempo, dal sangue, dalla storia, dal caso, dalle tempeste che esistevano prima ancora che io portassi il mio nome.
Così ho smesso di combattere la mia ombra come se fosse la mia nemica. Ho imparato una forma di compassione più dura: portare il mio fardello senza diventarne il peso.
Ci vuole un coraggio particolare per fare pace con gli aspetti della vita che non si possono negoziare. Non sottomissione, ma relazione. Non approvazione, ma accettazione. E spero che la voce che traspare dai miei scritti non sia quella di qualcuno definito dai cani che lo hanno seguito. È quella di qualcuno che ha trascorso molto tempo imparando a camminare.
Sequel:
La guerra finì in silenzio.
Nessuna bandiera.
Nessuna resa.
Nessuna parata della vittoria.
Una mattina aprii semplicemente la porta
e dissi:
Vivi qui da molto tempo.
Conosco i tuoi passi.
Conosco la tua voce nel corridoio.
Ma sappi questo:
questa è ancora casa mia.
Puoi sederti a tavola.
Puoi dirmi quando cambia il tempo.
Puoi ricordarmi che sono mortale.
Ma non puoi scegliere il mio nome.
Non puoi scrivere la mia storia.
Non puoi trasformare la mia casa in una prigione.
Vivremo insieme,
perché siamo già legati.
Quindi impara le regole, vecchio amico.
Viviamo entrambi qui.
Un giorno ce ne andremo entrambi da qui.
Fino ad allora,
cammineremo.
____________________________
Leave a Reply