The Buffet of Words 🇺🇸
At the gleaming counter of the delicatessen of speech,
I enter hungry for meaning, with my tongue in the room,
where verbs in jars whisper with adverbs,
and flambéed adjectives pose, vain and superb.
There are one-dollar words, small, from the market,
“thing,” “stuff,” “kind of,” the everyday bracket,
that fit in your pocket, that fix things fast,
but echo back shallow, fleeting, and vast.
Right beside them, on a silver tray, priced with flair,
rest fifty-dollar words, with a mysterious air:
“pedantic,” “idiosyncrasy,” “inexorable,” “loquacious,”
each syllable in a tie, each vowel ostentatious.
The waiter whispers: “Serve yourself with grace,”
but I trip on my own tongue—what an extravagant case!
I grab “parallelepiped” just to draw a stare,
trip on dessert and let the verb slip in mid-air.
Some words come labeled: “Do not touch, harmful,”
“irreversible,” “never,” “always”—seasoning extreme and forceful.
A pinch of these, and the dinner turns sour,
and forgiveness becomes dessert, scarce in that hour.
In a dark corner, hidden, the forbidden ones murmur,
covered by fine cloths the laws fail to encumber.
They are bitter sweets we taste in secret delight,
then wash our mouths with the soap of regret at night.
There, in a clear jar, useless words float:
“basically,” “literally”—they paddle but never take note.
They fill up the plate, puff the sentence with air,
but hunger for meaning? Ah, they don’t satisfy there.
There are also those we use just to prod,
needle-words ready to pierce and prod:
“failure,” “ridiculous,” “nobody asked you,”
served hot at the table where affection withdrew.
And those that never return, like a shattered glass,
once thrown, they splinter what used to last.
“I don’t care,” “whatever,” “you’re no good”—
we sweep afterward, but the crack stays where it stood.
But look—on the simplest, loveliest display,
rest words of forgiveness on a humble tray:
“I’m sorry,” “I was wrong,” “can I try again?”
they taste like home and make people mend.
I take a handful of these, with care and intention,
balance them gently on the plate of my mention:
a bit of lightness, a bit of precision,
less empty foam, more bread with decision.
At the register, the bill arrives—no coin will do:
you pay in consequences for each phrase you pursue.
I leave full of lessons, with a napkin of memory:
to speak is to cook destinies—and silence has a story.
— Adam Donaldson Powell
Ordbuffeten 🇳🇴
Ved den skinande disken i språkets delikatesse,
går eg inn svolten på meining, med tunga i presse,
der verb på glas kviskrar med adverb i lag,
og flambérte adjektiv posar, stolte og fag.
Der finst eitt-dollarsord, små, frå torget sin kant,
«ting», «greie», «liksom», det vanlege blant,
dei får plass i lomma, dei løyser det fort,
men kjem att i ekko, flate og kort.
Rett ved sida, på sølvfat, med prangande pris,
ligg femti-dollarsord med mystisk vis:
«pedantisk», «idiosynkrasi», «nådelaus», «talefør»,
kvar staving med slips, kvar vokal med kulør.
Kelneren kviskrar: «Forsyn deg med stil»,
men eg snublar i eiga tunge—eit overdådig spill!
Eg tek «parallellogramkloss» berre for blikk,
snublar i desserten og mistar verbet i kvikk.
Nokre ord kjem med åtvaring: «ikkje rør, det svir»,
«uoppretteleg», «aldri», «alltid»—krydder som riv.
Ei klype av desse, så surnar kvar rett,
og tilgiving vert dessert ein knapt får sett.
I eit mørkt hjørne, gøymde, kviskrar dei forbodne,
dekte av fine klede lovene ikkje har ordna.
Bitre søtsaker vi smakar i løynd,
så vaskar vi munnen i angerens fynd.
Der, i ei klår krukke, flyt tomme ord rundt:
«basisk sett», «bokstaveleg»—dei sym, men står stumt.
Dei fyller fatet med skum og med lyd,
men meiningas svolt? Den vert ikkje nøgd.
Det finst òg dei vi brukar for å stikke og svi,
nåleord klare til å treffe forbi:
«fiasko», «latterleg», «ingen bad deg om det»,
serverte varmt der kjærleiken gjekk.
Og dei som aldri kjem att, som glas som vart knust,
ein gong kasta, så splintar dei alt som var robust.
«Eg bryr meg ikkje», «same det», «du er ingenting verd»,
vi feiar etterpå, men sprekkene står der.
Men sjå—i den enklaste, vakraste disk,
ligg ord om tilgiving på eit enkelt fat, visst:
«orsak», «eg tok feil», «kan eg prøve på nytt?»,
dei smakar som heime og gjer menneske trygt.
Eg tek ei handfull av desse, med varsemd og sinn,
legg dei på fatet av meininga mi inn:
litt lettskap, litt presisjon,
mindre tomt skum, meir brød med kjensle og ton.
Ved kassa kjem rekninga—utan mynt som gjeld:
ein betaler i følgjer for kvar setning ein held.
Eg går ut full av lærdom, med ein serviett av minne:
å tale er å koke lagnader—og stilla har òg si hinne.
— Adam Donaldson Powell
Leave a Reply