
Epitafium 🇳🇴
Når det siste lyset
slepp taket i namnet mitt,
og dei tolmodige arkiva av meg sjølv
tek til å rakne—
lat talane falle først,
deira glatte argument slokne
som myntar på botnen av ein brønn.
Lat manifest spreie seg i vinden,
deira hastverk overlev dårleg i stilla.
Legg bort bøkene eg aldri fullførte,
lerreta som strekte seg mot meining,
fotografia som ville fange tida
og fann berre eit ekko.
Sjølv spørsmåla—
desse klare, påtrengjande flammene—
lat dei slokne utan svar.
For ingen av desse vil følgje meg
forbi den vesle, namnlause terskelen
der titlar løyser seg opp,
og all kløkt blir stille lagt bort.
Det som står att—
om noko vågar å stå att—
er enklare, langt mindre pryda:
den stille tyngda av hender haldne
utan vitne,
dei umerkte gode gjerningane,
tilgivinga gjeven for seint
men gjeven likevel,
gongene eg valde å bli
når det var lettare å gå,
det skjøre motet i å opne seg
att og att,
trass i alt.
Mål meg der—
ikkje i støyen eg laga,
eller i skyggane eg jaga til form,
men i varmen eg heldt levande
mellom meg og ein annan.
Om eg skal skrivast i det heile,
lat det vere i denne korte lina:
at eg lærte, ufullkome,
å elske—
og at eg, ei stund,
vart elska att.
— Adam Donaldson Powell
_____________________________

Épitaphe 🇫🇷
Quand la dernière lumière
relâchera son emprise sur mon nom,
et que les archives patientes du moi
commenceront à se défaire—
que les discours tombent d’abord,
leurs arguments polis s’éteignant
comme des pièces au fond d’un puits.
Que les manifestes se dispersent au vent,
leur urgence survivant mal au silence.
Déposez les livres que je n’ai pas finis,
les toiles tendues vers un sens,
les photographies qui voulaient saisir le temps
et n’en ont gardé que l’écho.
Même les questions—
ces flammes vives et insistantes—
laissez-les s’éteindre sans réponse.
Car rien de cela ne me suivra
au-delà du seuil discret, sans nom,
où les titres se dénouent
et toute habileté s’efface doucement.
Ce qui restera—
si quelque chose ose rester—
est plus simple, bien moins orné :
la gravité tranquille des mains tenues
sans témoin,
les bontés sans trace,
le pardon offert trop tard
mais offert tout de même,
les fois où j’ai choisi de rester
quand partir était plus facile,
le courage fragile de s’ouvrir
encore, et encore,
malgré l’évidence.
Mesurez-moi là—
non dans le bruit que j’ai fait,
ni dans les ombres que j’ai poursuivies en formes,
mais dans la chaleur que j’ai gardée vivante
entre moi et l’autre.
Si je dois être écrit,
que ce soit en cette brève ligne :
que j’ai appris, imparfaitement,
à aimer—
et que j’ai été, un instant,
aimé en retour.
— Adam Donaldson Powell
______________________________
Epitaph 🇺🇸
When the last light loosens
its hold on my name,
and the careful archives of self
begin to unthread—
let the speeches fall first,
their polished arguments dimming
like coins at the bottom of a well.
Let manifestos scatter into wind,
their urgency outlived by silence.
Lay down the books I never finished,
the canvases that strained toward meaning,
the photographs that tried to trap time
and found only its echo.
Even the questions—
those bright, insistent flames—
let them flicker out without answer.
For none of these will follow me
past the small, unmarked threshold
where titles loosen,
and every cleverness is gently refused.
What will remain—
if anything dares remain—
is simpler, and far less adorned:
the quiet gravity of hands held
without witness,
the unrecorded mercies,
the forgiveness given too late
but given still,
the times I chose to stay
when leaving was easier,
the fragile courage of opening
again, and again,
despite the evidence.
Measure me there—
not in the noise I made,
nor the shadows I chased into form,
but in the warmth I kept alive
between myself and another.
If I am to be written at all,
let it be in this brief line:
that I learned, imperfectly,
how to love—
and was, for a moment,
loved in return.
— Adam Donaldson Powell


Leave a Reply