I. Somnambulist Winter 🇺🇸
I walked in sleep through kingdoms built of snow,
Where roofs bowed low beneath a muffled sky,
And time itself moved softly, slow on slow,
A breath half-held, unwilling to pass by.
The world withdrew behind a frosted veil,
Each footstep swallowed by the drift’s embrace;
No voice but wind that told a ghostly tale,
No human warmth to anchor me in place.
My thoughts grew dim like lanterns choked with ice,
My days uncounted, blurred to pallid white;
The heart beat on, obedient but concise,
A quiet metronome in endless night.
Thus hibernation claimed both mind and bone,
A gentle thief that asked no leave nor plea—
Till silence, once a refuge overthrown,
Began to echo back too loud for me.
Then came the thaw—not sudden, but a sigh,
A dripping eave, a fracture in the spell;
Rain wrote its restless script across the sky,
And woke the rivers buried deep in shell.
I stood, windswept, beneath a weeping air,
My solitude undone by liquid sound;
The storm unstitched the stillness everywhere,
And flung forgotten longings to the ground.
At last, a blaze—the brief, exultant sun!
Summer arrived like laughter at a wake;
The fjords lay glassed, and I, the wintered one,
Felt golden hours ripple in their wake.
Sun-kissed, I leaned where ancient waters gleam,
And let the mountains teach me how to be;
A quieter soul, half-waking from a dream,
Still tethered to that vast, interior sea.
Yet even then the trees began to yawn,
Their leaves aflame in final, fleeting art;
A fashion show before the closing dawn,
Each color stitched to time’s departing heart.
They shed their splendor gently, one by one,
Returning all they borrowed from the light—
And I, who walked through snow and shadowed sun,
Prepared once more to wander into night.
— Adam Donaldson Powell
______________________________
II. Somnambul Vinter 🇳🇴
Eg gjekk i søvn gjennom rike av snø,
Der taka bøygde seg under ein stum himmel,
Og tida sjølv gjekk seint, som om ho gløymde å gå,
Eit haldt andedrag i frostklar svimmel.
Verda trekte seg bak eit islagt slør,
Kvart steg vart slukt av drivande lag;
Ingen røyst, berre vinden som kviskra og spør,
Ingen varme som batt meg til dag.
Tankane dovna som lykter i rim,
Dagane flaut i eit kvitt utan namn;
Hjartet slo lågt i eit monotont stim,
Ei stille rytme i mørker og famn.
Så kom dvalen og tok meg i hand,
Utan spørsmål, utan krav eller lyd—
Men stilla, som ein gong var eit vern eg fann,
Vart eit ekko for stort, for vid.
Så kom tøvet, eit sukk i det stille,
Takdrypp song om ei verd som brast;
Regnet skreiv over himmelen vilje,
Og vekte dei elvar som sov der fast.
Eg stod der, vindslått i våt luft,
Einsamheita rann bort med kvar drope;
Stormen rivde opp stilla si tuft,
Og kasta gamle lengsler til rope.
Så—eit glimt! Den korte, klare sommar!
Som latter i sorg kom lyset att;
Fjordane låg som speglar og flammar,
Og eg vart gyllen av sol over natt.
Eg kvilte ved vatn som aldri gløymer,
Og lærte av fjell korleis vere til;
Halvvaken no, frå draumar som drøymer,
Med djupet i meg enno stille og mild.
Men trea gjespa i seinsommarvind,
Med lauv i brann før dei måtte gå;
Ei siste framsyning, praktfull og blind,
Før alt dei bar måtte sleppe og slå.
Dei sleppte fargane, eitt etter eitt,
Og gav attende det lyset dei fekk—
Og eg, som gjekk gjennom vinter så breitt,
Gjer meg klar til å gå same veg att, i trekk.
— Adam Donaldson Powell
Leave a Reply