Ein episk poetisk dialog
av Adam Donaldson Powell og
J.L. Skirvin, 2024.
Ein versjon på nynorsk:
PUTESNAKK
1.
Den rolege søvnen min
vart brått broten
av dei heimsøkte tonane
frå det urørde pianoet,
som hadde stått stilt
sidan tanta di døydde.
Klangen breidde seg
gjennom rommet,
den gamle Steinwayen
fylte lufta med
eit sakn så sterkt
at eg måtte vakna,
måtte dansa
til rytmen av sorg og lengt.
Huset bada
i eit blodraudt skjær,
ein rå energi
som både lokka og skremde.
Eg var fanga
mellom draum og vake,
og berre draumen
gav meg fred.
Stillheita vart
eit ekko rundt meg,
så tett at eg ikkje visste
om eg levde i din draum,
eller du i min.
Eg ville syngja deg
ei voggesong,
men røysta drukna
i stilla.
Så eg blei verande
i draumen,
heller der
enn i det grå
vakne livet.
Kjenner du meg
når du drøymer?
2.
Så … kva no?
Verda i vaket tilstand
suger.
Eit bannord
riv i øyra,
stillnar like brått —
for berre eit sekund sidan
snarka du så mjukt.
Eg tilgjev deg ordvalet,
gitt alt som skjedde.
Vent litt,
eg må samla meg
etter smell og støy
og stillheita
som følgjer
eit fullstendig krasj.
Eg køyrer av motorvegen,
fire felt av trafikk,
krypande,
lammande,
109 grader,
Cajon Pass,
forbanna ørkenvind!
Men passet er uskyldig —
det er dagen
som har gått til helvete.
«It is what it is»,
seier du skjelvande.
Bilen din kokte,
du såg bort eit sekund …
Hald munn!
Ingen tryllestav
kan ordna dette.
Berre metall,
bøygd og tyst,
og tankar som stormar.
Eit mareritt
med augo vidopne.
O’
h e r r e g u d.
3.
Ah, så du er vaken!
Eller … kanskje ikkje?
Uansett — høyr her.
Eg må tilstå noko.
Når du bannar,
går det rett i blodet på meg.
Ikkje gale-gale,
men på ein måte
som gjer meg
yr og levande.
Les Kant for meg
med russisk aksent
og Garbo-blikk,
og eg blir hunden din
i ørkenen.
Men lat oss snakka
om blindsoner.
Ikkje sjukdommar,
men dei usynlege felta
som skjermar oss
frå det vi eigentleg føler.
Eg klamrar meg til dei
for ikkje å mista fotfestet.
Eg trudde det var
min eigen overlevingsteknikk,
men når eg høyrer deg
pusta i draumen,
lurer eg på
om vi eigentleg
er to.
Tidlegare trudde eg
alle andre var gale —
no er eg ikkje sikker på deg heller.
Eg orkar ikkje
sjå meg sjølv i mørkret meir.
Spegel, spegel —
knus meg fri.
Er du der … ennå?
4.
«Du er nummer elleve
i køen. Vi set pris på di…»
— tolmod.
Tolmod!
Du, maskin utan sjel,
anar ikkje kva det ordet tyder.
Ja, elskling, eg er vaken.
Eg ser deg i spegelen,
sjølv om di side er knust.
Glas er berre sand —
splintar som speglar ingenting.
Du søv med smilet vendt innover.
Eg ville stryke over kinnet ditt
for å lokka fram latteren.
Då visste eg
at du hadde kome
ut av den mørke lomma
du gøymer deg i.
Eg sukkar,
utan å vita kvifor.
Vi er normale —
på vår forskrudde måte.
Kven avgjer
kva som er rett,
eller gale?
Alt berre er.
Enkelt, eigentleg.
Og det er difor
eg elskar deg.
5.
«Erfaring utan teori er blind,
men teori utan erfaring
er berre tankespel.»
sa Kant.
Men er vi oss sjølve
når vi drøymer?
Og hugsar du å kjøpa
brød og mjølk
i draumen?
Der ligg skilnaden mellom oss,
kanskje mellom mann og kvinne òg.
Når eg drøymer,
forsvinn eg —
blir berre tilskodar.
For meg er putesnakk
ei eksistensiell forklaring;
for deg
ei forlenging av draumen.
Men elles …
er vi så like
at det er skremmande.
Du på høgresida,
eg på venstre,
på denne ordfilla madrassa
som flyt mellom ørken og himmel.
Ja — vi har det bra.
Kanskje til og med normalt.
I draumane våre.
6.
Å drøyma —
er som å forelska seg.
Ei rus,
eit høgdepunkt
som svir
når du vaknar.
Å elska kjærleiken
er som å verta avhengig
av noko du ikkje kan halde fast.
Vi blir fødde åleine,
dør åleine,
og drøymer åleine —
einsame, eller ikkje.
Eg elskar draumane dine,
den stille ekstasen.
Framande ansikt
kjem på besøk,
snakkar i gåter
i rom utan grenser.
Alt gir meining —
til du vaknar.
Då kjem lyset
og røvar magien.
Laknar av lavendel
heng att i sengetøyet,
eit duftande bevis
på at røynda
ikkje kan måla med same fargar.
Sov godt, elskling.
Ein draum når som helst
på dagen
er lykke.
Skræmande, søt,
berre vår eigen.
7.
Sjh …
Høyrer du det?
Bak stillheita —
klakk klakk —
ein hest?
Eller høghæla sko
på ein tom veg.
Bilen, metallvraket,
nummerplata som dinglar.
Tanken som snurrar:
kva no?
Endå eit bannord
stig opp i horisonten,
ei lita rus,
ein lavendelduft
som lokkar.
Ja, eg veit —
det er berre
tøyet som pustar,
mot huda di,
eit ekte motstykke
til draumesyndromet,
til den søte avhengigheita
av å elska
utan å vakna.
8.
Vekkjarklokka nærmar seg.
Vi har knapt sove,
berre drøymt.
Eg veit ikkje lenger
kva som er draum
og kva som er dag.
Drøymer du i fargar?
Eller svart-kvitt?
På framande språk?
Er déjà vu
ein glipp i draumeverda?
Vil vi hugsa dette
når vi vaknar?
Er du her, elskling?
Hald meg.
Eg er redd for å vakna.
9.
Vi drøymer kvar for oss,
men i same seng
er vi inntrengjarar
i kvarandre sine draumar.
Vi snakkar, ler,
snorkar og snur oss,
og nett då
er vi mest ærlege.
«Mum’s the word,»
sa du.
«Det som skjer her,
blir her.»
Eg stolar på deg —
og på draumekoden
som vernar oss.
O, låge laken,
vevde av hender
før våre,
før sukk og søvn
tok over.
Her ligg vi,
ein snur seg,
ein søv.
Kva ser du
på innsida av augeloka?
I morgon
er laken berre laken,
krølla og varme.
Ikkje ver for snar
med å vaska bort
natta.
Ho var berre ein draum,
ein svevande rest
av oss.
Lakena har inga røyst —
men dei veit.
Dei veit
at berre draumane
held hemmeleg det som
aldri kan seiast.
_______________________
Essay (Nynorsk)
Diktet putesnakk utfaldar seg som ein straum av medvit der grensene mellom draum og røynd vert gradvis oppløyste. Denne oppløysinga kan lesast i lys av eksistensialistisk filosofi og C.G. Jung si tolking av draumar som uttrykk for det ubevisste. Gjennom fragmenterte bilete, skiftande perspektiv og ei stadig uro kring identitet og røynd, tematiserer teksten mennesket si grunnleggjande åleine-heit, fridom og trong til meining.
Frå eit eksistensialistisk perspektiv – slik ein finn hjå tenkjarar som Sartre og Camus – er mennesket kasta inn i ei verd utan iboande meining, og må sjølv skapa meining gjennom val og handling. I putesnakk kjem dette til uttrykk gjennom den vedvarande uvissa kring kva som er verkeleg: “eg visste / om eg levde i din draum, / eller du i min.” Denne tvilen speglar ein eksistensiell angst, ein uro som oppstår når faste referansepunkt forsvinn. Draumetilstanden vert her ikkje berre ein flukt, men òg ein stad der subjektet opplever ei form for fridom frå det “grå vakne livet”.
Samtidig er denne fridomen ambivalent. Draumane gir fred, men også framandgjering. Subjektet vel å bli verande i draumen, noko som kan tolkast som eit eksistensielt val – ein slags stille protest mot ei meiningslaus røynd. Men dette valet reiser òg spørsmål om autentisitet: lever ein verkeleg når ein flyktar frå røynda? Eller er draumen berre ein annan konstruksjon, like usikker som det vakne livet?
Her opnar teksten seg for ei jungiansk tolking. For Jung er draumar ikkje tilfeldige, men symboltunge uttrykk for det kollektive og personlege ubevisste. Element som det gamle pianoet, det blodraude lyset og den knuste spegelen kan lesast som arketypar eller symbol på indre konfliktar. Pianoet, som spelar av seg sjølv etter tanta si død, kan representera eit uforløyst minne eller ein arv frå fortida som framleis verkar i psyken. Den rå energien som både lokkar og skremmer, peikar mot det Jung kalla “skuggen” – dei delane av oss sjølve vi ikkje vil vedkjenna oss.
Spegelen som vert knust i del tre (“Spegel, spegel — knus meg fri”) er særleg talande. I jungiansk forstand kan spegelen representera egoet sitt bilete av seg sjølv. Å knusa spegelen kan difor symbolisera eit ønskje om å bryta ned denne overflatiske identiteten for å nå djupare lag av sjølvet. Samstundes ligg det ei frykt her: kva skjer når ein ikkje lenger kjenner seg sjølv att?
Relasjonen mellom “eg” og “du” i diktet kan òg tolkast jungiansk. “Du” kan vera ein faktisk annan person, men òg ein projeksjon – ein anima eller animus, ein indre motpart som representerer det motsette kjønnet i psyken. Når eg-et undrar om dei eigentleg er to, eller kanskje éin, rører teksten ved ei djupare psykologisk sanning: at identiteten vår er samansett og ofte splitta.
Eksistensialismen og jungiansk psykologi møtest i diktet sitt syn på einsamheit. “Vi blir fødde åleine, / dør åleine, / og drøymer åleine” – dette er ein klår eksistensiell påstand. Men samstundes finst det ei form for fellesskap i draumane: dei to ligg i same seng, deler lydar, rørsler og kanskje fragment av kvarandre sine indre liv. Dette fellesskapet er likevel skjør og ufullstendig, noko som understrekar den grunnleggjande isolasjonen.
Den moderne kvardagen, representert ved bilulukka, telefonkøen og frustrasjonen over maskiner, står i kontrast til draumeverda si symbolske rikdom. Eksistensielt kan dette lesast som eit samanbrot i meining – ei verd der språk (“It is what it is”) vert tomt og utilstrekkeleg. Jungiansk kan det sjåast som eit teikn på at det ubevisste prøver å bryta gjennom ei overflatisk, rasjonell røynd.
Mot slutten vert draumen framstilt som både freistande og farleg. Han gir intensitet, kjærleik og meining, men forsvinn i møte med lyset. Lakena som “veit” peikar mot ei stille erkjenning: at det finst erfaringar som ikkje kan artikulerast. Dette samsvarar med både eksistensialismen si vekt på det subjektive og Jung si forståing av det ineffable i det ubevisste.
Samla sett viser putesnakk korleis draum og røynd flettar seg inn i kvarandre i mennesket si søking etter identitet og meining. Gjennom eit eksistensialistisk blikk ser vi kampen for autentisk eksistens i ei usikker verd. Gjennom Jung ser vi eit indre landskap av symbol og skjulte sanningar. Diktet blir slik eit rom der desse perspektiva møtest – eit mellomrom der mennesket både går seg vill og finn seg sjølv.
Essay (English)
The poem pillow talk unfolds as a stream of consciousness in which the boundaries between dream and reality gradually dissolve. This dissolution can be meaningfully interpreted through both existentialist philosophy and Carl Jung’s theory of dream interpretation. Through fragmented imagery, shifting perspectives, and a persistent uncertainty about identity and reality, the poem explores fundamental human concerns: isolation, freedom, and the search for meaning.
From an existentialist perspective—associated with thinkers like Sartre and Camus—human beings are “thrown” into a world without inherent meaning and must create meaning through their own choices. In pillow talk, this condition appears in the speaker’s uncertainty about what is real: “I did not know / whether I lived in your dream, / or you in mine.” This destabilization reflects existential anxiety, the unease that arises when stable foundations of reality collapse. The dream state becomes not only an escape, but also a space where the subject experiences a form of liberation from the “grey waking life.”
However, this freedom is deeply ambivalent. Dreams offer peace, yet they also produce alienation. The speaker chooses to remain in the dream, which can be seen as an existential decision—a quiet rebellion against a meaningless reality. Yet this choice raises questions of authenticity: is one truly living when escaping reality, or is the dream merely another illusion? Existentialism would press this tension, emphasizing that avoiding reality may undermine the possibility of authentic existence.
Here, Jung’s theory of dreams adds another layer of interpretation. For Jung, dreams are not random but are symbolic expressions of the unconscious. Elements such as the untouched piano, the blood-red light, and the shattered mirror can be read as archetypal symbols of inner psychological processes. The piano that plays after the aunt’s death may represent unresolved memory or inherited emotional residue that continues to act within the psyche. The raw energy that both attracts and terrifies suggests what Jung called the “shadow”—the repressed, unacknowledged parts of the self.
The image of the shattered mirror (“Mirror, mirror—break me free”) is particularly revealing. In Jungian terms, the mirror often symbolizes the ego’s self-image. Breaking it may represent a desire to transcend this constructed identity and access a deeper, more authentic self. At the same time, it implies fear: what happens when one no longer recognizes oneself?
The relationship between “I” and “you” in the poem can also be interpreted through Jungian psychology. The “you” may be a real other, but also a projection—an anima or animus, representing the inner counterpart of the psyche. When the speaker wonders whether they are truly two separate beings, the poem touches on a central Jungian idea: that the self is not unified, but composed of multiple, often conflicting elements.
Existentialism and Jungian thought intersect most clearly in the poem’s treatment of loneliness. “We are born alone, / die alone, / and dream alone” expresses a stark existential truth. Yet the poem also suggests a fragile form of intimacy: two people sharing a bed, exchanging sounds, movements, and perhaps fragments of each other’s dreams. This intimacy never fully overcomes isolation, reinforcing the existential condition of being fundamentally alone.
The intrusion of modern reality—car crashes, traffic, mechanical voices—contrasts sharply with the symbolic richness of the dream world. From an existential perspective, this reflects a collapse of meaning in everyday life, where language itself becomes empty (“It is what it is”). From a Jungian perspective, these disruptions may indicate the unconscious attempting to break through a superficial, overly rational reality.
Toward the end, the dream is portrayed as both seductive and dangerous. It offers intensity, love, and meaning, yet vanishes upon waking. The bedsheets that “know” suggest a silent awareness: some experiences cannot be fully articulated. This aligns with existentialism’s emphasis on subjective experience and Jung’s recognition of the ineffable nature of the unconscious.
Ultimately, pillow talk presents a layered exploration of human existence. Through an existentialist lens, it reveals the struggle for authenticity in a world without inherent meaning. Through Jung, it uncovers a symbolic inner landscape shaped by hidden forces and archetypes. The poem becomes a liminal space where these perspectives converge—a space in which the self is both lost and discovered, suspended between dream and reality.
Original version in English:
An epic poetic dialogue
by Adam Donaldson Powell
and J.L. Skirvin, 2024.
PILLOW TALK.
1.
My tranquil slumber
was suddenly interrupted
by the haunting melodies
of the untouched piano,
resting silently
since your aunt’s passing.
The reverberating sounds
echoed throughout
the chamber
of the old Steinway,
resonating
with an intense longing,
yearning
to share its tales
of passion and grandeur,
urging me to
wake up and dance
to its rhythm.
It felt as though
the house was drenched
in a visceral redness,
emanating a powerful and
intoxicating primal energy.
Lost in a constant cycle
of consciousness and slumber,
the dream remained
my only sanctuary,
its presence an
unyielding force.
The deafening silence
surrounded me,
enveloping my senses,
and leaving me wondering
whether I was a prisoner
of your wandering dreams.
Would everything simply
fade away when you awoke?
I longed to sing to you
a comforting lullaby,
but my voice was
drowned out by the
stillness.
Unable to cry out
and risk disturbing
our fragile peace,
I found solace
in the dream, preferring
its vibrant tapestry
to the mundane
realities of wakefulness.
Can you feel
my presence
in your dreams?
2.
So …. now what?
The reality in the wakeful state sucks.
A screaming expletive
deafens
my right ear
once the screeching stops
when once a second before – just a light snore
I forgive your choice of word
considering the circumstance
Give me a minute,
I’m collecting my wits
shattered and scattering
in
the
silence
that follows a full-force rear-end collision
Hang on,
I’ve got to pull off
the I-15
stop-and-go traffic
4 lanes worth
creeping paralysis
109 Fahrenheit
shitty Cajon Pass !!
mad Mojave desert
sorry
Cajon Pass is innocent
it’s the day gone shitty
“It is what it is”
the guilty party
trembles
“My vehicle was overheating,
I took my eye off you…”
Shut up!
There is nothing to add
in traffic din
no magic wand
no fairy godmother
just crumpled metal
smashed bumper
dangling license plate
silent
weird noise
that
of now-what thoughts
tornado
daylight nightmare
eyes
wide open
o’
c r a p
3.
Ah sooo!
You ARE awake!
Or…?!! Whatever.
Never mind the technicalities.
I have something
important
to tell you,
but first an admission:
your expletives deleted
drive me wild —
not bad bat shit crazy,
but they make me
feel like an
intellectual “fuck boy”.
Read me Kant,
with a Russian accent
while dressed up like
Greta Garbo, and
I will pant like a
thirsty dog
in the desert.
But you know that,
so let’s get down
to business.
I want to talk
about blind spots.
No not glaucoma.
The blind spots
in our perception,
that shield us from
our deeper emotions
and taking life’s complexities
seriously. I cling to those blind spots
because they are comforting.
They help me to cope without despair
and depression.
I thought this strategy
was my own
personal survival secret,
but listening to your
dream-state breathing
I wonder if we actually
exist apart
from one another.
And then again,
whereas I previously thought
that everyone other than us
was crazy, I now sometimes
have doubts about you too.
Honestly, I want to smash
this mirror of darkness.
I cannot bear to see
my reflection
anymore.
Are you still there … here?
4.
There are more than 10 calls
ahead of you
“We appreciate your…”
… patience ! … patience …!! ..
Patience…!!!
no, you don’t…
stupid Artificial Intelligence
no IQ no alternative reasoning
Vanilla genre a dead giveaway
But that’s beside the point
Yes, Dahling… I’m awake
I see you on my side of the mirror
never mind that your side is smashed
glass is just sand, shattered, shards
revealing nothing
your face turned to its inward eye
beautiful
drowsy
those upturned lips bely a smile
I’d reach out and caress that part of you
to make you laugh out loud
then I’d know you’ve
come
out
of
that
blind spot
or dark quiet comfort space
only you know where
I sigh
then I wonder why
the sigh in the first place
We are OK, fucked up, normally insane
morally correct in deviant ways
what the ffff does that mean!
Who defines?
Who decides?
What is Is, is all.
Simple, really
how
normal
you
and me
are
is why i love you.
5.
“Erfahrung ohne Theorie ist blind,
aber Theorie ohne Erfahrung ist nur
ein Gedankenspiel.”
So sprach Kant.
Both Kant and Socrates said
“To be is to do.”
But are we ourselves
in our dreams,
and did you
remember to buy
milk and bread
while you were dreaming?
You see, this is
the difference between
you and I, and
perhaps between
man and woman.
I cease to exist
while dreaming.
I am but a spectator.
For me, pillow talk
is an existentialist explanation.
For you, it is an
extension of your dream.
Was zum Teufel…?
(Какого черта…?)
But we are otherwise
so alike
that it is frightening.
You who are on the right side,
with me on the left side of this word-tattered
mattress floating on seas
and in cloudless skies
above the desert.
Yes, we are okay,
and perhaps even normal.
In our dreams.
6.
Dreaming —
like falling
head over heels
in love —
is a peak experience.
It is a syndrome,
from which waking up
is as painful
as kicking
an addiction.
“Falling in love
with the idea of Love”
is a powerful drug.
It, like all else,
is one-sided in depth,
experience and perspective.
We are born alone,
die alone,
and dream alone …
lonely, or not.
I love your Dreaming –
a solitary pleasure
visitors’
caricature faces
arrive
unannounced
random conversations
in undefinable rooms
no beginning
no fairytale ending
the jolt
of
wakening
eyes
adjusting to daylight
or not
if the moon
shines still
– a syndrome
impossible to explain
makes perfect sense
at the time
only
waking up
messes
with
the sweet addiction
Reality
– lavender
lingering fabric softener
fragrancing
sheets,
real time
antithesis
of
the
syndrome
Sleep well, love,
a dream
any time of day
is fine,
bliss, lovely,
intoxicating, frightening,
it’s that thing
we get to do alone,
and it’s ok,
just like being born
7.
Shhh…
Do you hear that?
Underneath the silence.
It is the clip clip of a horse,
or a woman in high heels —
hoofing it on a deserted highway
just crumpled metal
smashed bumper
dangling license plate
silent
weird noise
that
of now-what thoughts
tornado
daylight nightmare
eyes
wide open
I sense another expletive
coming in over the horizon
a sweet addiction
tempting a lavender reaction
o’
c r a p
Yes, I told you before
It is the sweet scent of
lingering fabric softener
fragrancing the
sheets
Yes, you are right.
It is
a real-time
antithesis
of
the
syndrome
the peak experience…
8.
The alarm clock
is about to ring
and we have hardly
slept a wink
despite our
dreaming.
I cannot distinguish
between sleep and
wakefulness when
I dream.
Do you dream in
technicolor, or
in black and white?
Do you sometimes
dream in foreign languages?
Is deja vu a dream state,
a slip of the synapses?
And will we remember
any of this when we awaken?
Are you still here, my love?
Hold me. I am afraid to wake up.
9.
We may dream alone,
but sharing the same bed we are intruders —
manipulating and influencing
one another’s dream state
with talking, laughing, snoring, moving,
and walking in our sleep.
It is then that we are
most honest and intimate,
sharing our innermost
secrets.
«Mum’s the word.
Whatever you see, and
whatever you hear …
when you leave this bed,
please leave it here.»
I trust you, and
I trust myself because
the dream-state code
keeps us safe.
o’ lowly sheet,
cotton is thy name
woven by a hand
long before mine
took
the partner’s clasp
in the final sigh
before
the dream state
took control
So here we lay
one beside the other
one tosses
one turns
what images cross your inward screen,
serene one?
The sheets,
well, in the morning
sheets are sheets
crumpled rumpled
wrinkled
lovely soil
don’t be in too big a hurry
to wash away
last night –
last night is but a dream
gone vanished
in the night
amid
hazy scenes
evaporated
in
sunrise
and wide open eyes.
The sheets know
they have
no voice.
And now what?
Simply conjecture
gossip
did you know?
who can believe it!
them?!
the « I » supposes
silly interferences
Yet between
the mattress dwellers
the between-sheet revelers
tis a mystery
only the dream-state code
keeps
the
what-of-it-all
safe.
Leave a Reply