
walking the blood clot 🇺🇸
He walks the clot at dawn
like other men walk beagles, mutts, tired retrievers
through neighborhoods smelling of rainwater, piss, bakery steam, diesel buses coughing up ghosts—
same three hours every day,
same cracked block orbiting his shoes
like a rosary made of bad arteries.
The doctors shrugged in fluorescent light,
their scalpels suddenly humble,
their diplomas curling inward like frightened leaves.
Can’t cut it out.
Can’t dissolve it down.
Can’t promise tomorrow.
So the old bastard walks.
Three times daily
he takes his clot for air,
lets it stretch its murderous little legs
through the tunnels of his body
while his cane taps time on the pavement—
clack, drag, clack—
like a blind jazz drummer refusing retirement.
The cane is not surrender.
It is a third leg,
a tripod for collapsing empires,
a skeptical saint standing beside him
in case the nerves in his calves
suddenly begin breakdancing with knives.
People notice him.
Of course they do.
The ritual man.
The gray scarecrow circling the same block
as if he were guarding something invisible.
Children ask questions.
Dog walkers invent biographies.
Widows squint at him beneath grocery-store light
thinking:
I know that face from somewhere.
And yes—
thirty years ago his cheekbones hung on posters,
his rage marched through megaphones,
his body was a statistic with a heartbeat.
AIDS activist.
Miracle survivor.
Government inconvenience.
The beautiful doomed boy
who stubbornly refused the script.
But he does not think about AIDS anymore.
Or lymphoma.
Or neuropathy.
Or blood counts, lesions, scans, prognoses, syndromes—
all those Latin curses stapled to his chart
like bureaucratic graffiti.
No.
Now he fights pain with poems.
Not good poems necessarily—
just loud enough inside his skull
to drown the electric screaming in his legs.
Poems work better than whiskey now,
better than pills that leave him floating half-dead
on the couch at 4 a.m.
wondering if sleep is rehearsal
or the main event.
So he writes lines in his head while walking.
Wild Beat lines.
Ginsberg lines with cracked hips.
Kerouac lines carrying pill organizers.
Holy holy holy cholesterol!
Holy arterial jazz!
Holy tremor and terror and Walmart pharmacy receipts!
At night exhaustion finally clubs him unconscious,
merciful as rain on a tenement roof.
He sleeps because he has outwalked fear
for one more day.
And morning—
impossibly, rudely—
comes back again.
So the old fool rises,
puts on his coat,
takes up his cane,
clips the invisible leash onto death itself,
and goes walking.
— Adam Donaldson Powell

caminar el coágulo de sangre 🇪🇸
Camina su coágulo al amanecer
como otros hombres pasean perros viejos, labradores cansados,
bestias domésticas oliendo panaderías, lluvia, gasolina,
mientras la ciudad bosteza humo
y las palomas predican sobre los cables eléctricos.
Tres veces al día.
Siempre las mismas horas.
Siempre la misma manzana rota
girando bajo sus zapatos
como un rosario hecho de arterias defectuosas.
Los cirujanos levantaron las manos
bajo la luz blanca del hospital.
No podemos sacarlo.
No podemos disolverlo.
No podemos prometerte nada.
Entonces el viejo camina.
Saca el coágulo a tomar aire,
a mover las piernas asesinas
por los túneles húmedos de su cuerpo.
Y el bastón golpea la acera—
clac, arrastre, clac—
como un baterista de jazz medio ciego
que se niega a abandonar el escenario.
El bastón no es derrota.
Es una tercera pierna.
Una columna auxiliar
para cuando el dolor en las pantorrillas
decide bailar breakdance con cuchillos.
La gente lo mira.
Claro que sí.
El hombre ritual.
El espantapájaros gris
que da vueltas a la misma cuadra
como si protegiera algo invisible.
Algunos creen reconocerlo.
Y sí—
hace décadas su rostro vivía en pancartas,
en marchas,
en periódicos que hablaban de peste y castigo.
Chico símbolo del SIDA.
Activista.
Hermoso condenado profesional
que tuvo la mala educación de sobrevivir.
Pero él ya no piensa en el SIDA.
Ni en los otros diagnósticos
que cuelgan de su expediente médico
como grafitis escritos en latín.
Ahora combate el dolor con poesía.
La poesía funciona mejor que el alcohol,
mejor que las pastillas
que lo dejan flotando a las cuatro de la mañana
preguntándose si dormir
es un ensayo general para morirse.
Así que camina componiendo versos salvajes,
versos Beat con caderas destruidas,
versos de carretera para cuerpos oxidados.
¡Santo colesterol!
¡Santas arterias obstruidas!
¡Santo temblor humano bajo la lluvia nórdica!
Y cuando por fin el cansancio lo derriba,
duerme.
Duerme porque ha logrado cansar al miedo
una noche más.
Y en la mañana—
imposible, grosera, milagrosa—
la vida vuelve otra vez.
Entonces el viejo terco se levanta,
se pone el abrigo,
agarra el bastón,
le engancha una correa invisible a la muerte,
y sale a caminar.
__ Adam Donaldson Powell

Å gå blodproppen 🇳🇴
Han går blodproppen ved daggry
slik andre menn går med beaglar, blandingshundar, slitne retrieverar
gjennom nabolag som luktar regnvatn, piss, damp frå bakeri, dieselbussar som hostar opp spøkelse—
dei same tre timane kvar dag,
den same sprukne blokka i bane kring skoa hans
som ein rosenkrans laga av dårlege arteriar.
Legane trekte på skuldrene i lysstoffrøyrlyset,
skalpellane deira brått audmjuke,
diploma deira krølla seg innover som redde lauv.
Kan ikkje skjere han ut.
Kan ikkje løyse han opp.
Kan ikkje love morgondagen.
Så går den gamle jævelen.
Tre gonger dagleg
tek han blodproppen med ut for luft,
let han strekkje dei små mordlystne beina sine
gjennom tunnelane i kroppen
medan stokken hans slår takta mot fortauet—
klakk, drag, klakk—
som ein blind jazztrommis som nektar å pensjonere seg.
Stokken er ikkje overgjeving.
Han er eit tredje bein,
eit stativ for samanfallande imperium,
ein skeptisk heilag som står ved sida av han
i tilfelle nervane i leggene hans
plutseleg byrjar breakdance med knivar.
Folk legg merke til han.
Klart dei gjer det.
Ritualmannen.
Det grå fugleskremselet som krinsar rundt den same blokka
som om han vakta noko usynleg.
Barn stiller spørsmål.
Hundelufterar diktar opp biografiar.
Enkjer myser på han under lyset frå daglegvarebutikken
og tenkjer:
Eg kjenner det andletet frå ein stad.
Og ja—
for tretti år sidan hang kinnbeina hans på plakatar,
raseriet hans marsjerte gjennom megafonar,
kroppen hans var ein statistikk med hjarteslag.
AIDS-aktivist.
Mirakeloverlevar.
Ei plage for styresmaktene.
Den vakre dødsdømde guten
som sta nekta å følgje manus.
Men han tenkjer ikkje på AIDS lenger.
Eller lymfom.
Eller nevropati.
Eller blodtal, lesjonar, skanningar, prognosar, syndrom—
alle dei latinske forbanningane stifta fast til journalen hans
som byråkratisk graffiti.
Nei.
No slåst han mot smerte med dikt.
Ikkje nødvendigvis gode dikt—
berre høglydte nok inne i hovudet hans
til å drukne det elektriske skrikinga i beina.
Dikt verkar betre enn whiskey no,
betre enn pillene som lèt han flyte halvdød
på sofaen klokka fire om morgonen
og lure på om søvn er generalprøve
eller sjølve framsyninga.
Så skriv han liner i hovudet medan han går.
Ville Beat-liner.
Ginsberg-liner med sprukne hofter.
Kerouac-liner som ber pilleesker.
Heilag heilag heilag kolesterol!
Heilag arteriell jazz!
Heilag skjelving og terror og kvitteringar frå apoteket!
Om natta slår utmattinga han endeleg medvitslaus,
nådig som regn på taket til ein leigegard.
Han søv fordi han har gått frå frykta
éin dag til.
Og morgonen—
umulig, uhøfleg—
kjem tilbake igjen.
Så reiser den gamle idioten seg,
tek på seg kåpa,
løftar stokken,
festar den usynlege lenkja til sjølve døden,
og går ut og går.
— Adam Donaldson Powell
_______________________________



Leave a Reply