besetjing

— Adam Donaldson Powell 🇳🇴✍🏻📖

Målstev

Mangt eit mål eg munnen fær,
mangt eit ord eg svingar.
Likevel er nynorsk den
som lengst i hjarta klingar.

Heime går eg støtt og fint
på bokmål dagen lang.
Til banken, butikken, post i boks –
det går med vanleg klang.

Men kjem eg til ein framand by
med duk på kvite bord,
då vaknar gamle tungespel
og dansar fram som ord.

«Bonsoir!» når suppa kjem.
«Buonasera!» til vin.
«Gracias!» når rekna kjem,
om rekna kjennest fin.

Og er det Portugal eg ser,
eller Brasil sin sol,
då rullar ordi mjukt av stad
som båt på stille fjord.

Eg drøymer ikkje einsfarga,
eg drøymer måla mangt.
Om natta skiftar tunga mål
så lett som vinden snøgt.

I går var draumen fransk og mild,
i natt var spansk på ferd.
Eg vakna opp og tenkte stilt:
«Kva land er dette verd?»

Men kjem det folk på gatehjørn
med altfor venleg smil,
og vil meg selja straum og tru
på same minutt og mil,

då svarar eg med glade ord
frå språk dei knapt har høyrt.
Dei nikkar, smiler, bukkar pent,
og går sin veg forstyrt.

Ein baud meg skifta telefon.
Eg svara på italiensk.
Han såg på meg som om eg kom
frå månen – eller Vinstra, kanskje.

Ein annan kom med skjema fullt
av gode føremål.
Eg svara mjukt på portugisisk.
Han miste heilt sitt mål.

Essay krev sitt eigne mål,
artiklar like eins.
Novella finn den drakta ho
vil bera inn til steins.

For tanken eig si eiga røyst,
han spør korkje lensmann, prest
om kva for mål han skal ta på
når han vil kle seg best.

Men når eit dikt vil fødast fram
av regn og vind og mold,
då hjelper korkje boulevard
eller kastiljansk stolt.

Då kjem han, still og sjølvsagd fram,
med never i si hand.
Han helsar ikkje høgt og fint,
men kjenner kvar ein grand.

Nynorsken bed seg ikkje fram,
han skryt av lite, sant.
Han berre set seg ved mitt bord
som ein gamal slektning vant.

Bokmålet er ein god granne,
velstelt, høfleg, rund.
Han låner sukker, smiler pent
og kjem når klokka er stund.

Fransk ber hatt og silkehanskar,
italiensk syng tenor.
Spansk dansar til sola går ned,
portugisisk sukkar kor.

Dei er gjester eg set stor pris på,
kvar med sitt gode lag.
Men nynorsken tek av seg skorne
og blir verande kvar dag.

Så lat dei telja språk eg kan,
som medaljar på ei snor.
Eg tel heller dei dikti
som fann si rette jord.

For verda er vid,
og tunga er fri,
og kvart mål har si ære.
Men skal eit norsk dikt
stå støtt på si tuft,
må nynorsken bera det fram og bere.

— Adam Donaldson Powell 

_________________________

besetjing

Det finst

ei rørsle

før rørsla

eit lite mørker

som opnar seg

utan lyd

Og eg

eg kjenner det

ikkje som ein tanke

ikkje som ei vilje

berre

som noko

som alt

har byrja

Kven

som byrjar

veit eg ikkje

Det er ikkje

eg

og likevel

er det ingen

andre

Kanskje

bur kroppen

framfor meg

kanskje

går eg

berre etter

Ho stansar

ved det same bordet

kvar gong

ved det same glaset

det same lyset

den same skuggen

som fell

litt skeivt

over golvet

Og handa

ho veit

ikkje kva

ho gjer

ho berre

gjer

som vatnet

veit

korleis det

renn

Eg seier

vent

men ordet

fell

ikkje ned

det blir

hengande

mellom munnen

og handa

og der

blir det

verande

Ingen

tek imot det

Ingen

svarer

Det er den stilla

som svarar

den stilla

som alltid

har svara

Ho seier

ingenting

og difor

trur eg

på henne

Eg hugsar ikkje

men kroppen

gjer

Ho hugsar

eit lys

over eit kjøkenbord

ei dør

som aldri

heilt

lukka seg

ein pust

frå eit anna

menneske

eller kanskje

berre frå vinden

Kven veit

Kanskje

er det ikkje

eit minne

berre

eit avtrykk

etter noko

som ikkje

fekk bli

ferdig

For alt

som ikkje

blir ferdig

det går ikkje bort

det finn

ein annan

veg

Det blir

eit blikk

ei lukt

eit glas

ei natt

utan søvn

eit namn

ingen

lenger

brukar

Og eg

eg går

frå rom

til rom

som om huset

leitar

etter meg

som om veggane

veit

kvar eg

skal stå

før eg

stiller meg

Der finst

ei klokke

eg aldri

ser

men eg

høyrer

henne

ikkje

fordi ho

går

men fordi

ho ventar

på den vesle

rørsla

den vesle

gjevinga

den vesle

opninga

der alt

glid

over

i seg sjølv

Så kjem

skamma

ikkje

som ei røyst

ikkje

som ei dom

berre

som eit lys

som blir

kaldare

i rommet

og eg

blir ståande

i det

utan å vite

om eg

skal gå

eller bli

Og kanskje

er det

ingen skilnad

Menneska

går forbi

dei smiler

dei seier

noko

eg ikkje

heilt

høyrer

Eg nikkar

som om

eg òg

er der

Men det er

noko

som manglar

ikkje

utanfor

inni

eit lite

fråvær

som held

alt saman

Det luktar

svakt

av sitron

eller kanskje

av regn

eller av

eit liv

eg aldri

levde

Eg stansar

ikkje

men noko

i meg

gjer

Og eg

veit

at dette

har hendt

før

ikkje

ein gong

men alltid

Alltid

den same

lukta

den same

stilla

den same

handa

som rekkjer

seg

mot noko

ho aldri

kan halde

Og når

kvelden

endeleg

fell

er det

ikkje mørkret

eg går inn i

Det er

det vesle

lyset

som aldri

sloknar

fordi

ingen

er der

til å sløkkje det

Og der

sit

noko

som liknar

meg

eller

det

eg

ein gong

kunne

ha vore

Det ser

ikkje opp

Det ventar

berre

Og eg

set meg

ved sida

av det

som om

eg

endeleg

har kome

dit

eg

heile tida

har gått…

Det luktar

svakt

av sitron

Lukta

kjem

før minnet

Minner

har ikkje

alltid

eit andlet

Nokre

bur

berre

i kroppen

og ventar

på luft

Eg

står

stille

til lukta

går

gjennom meg

og vidare

som om

ho

aldri

var

mi.

— Adam Donaldson Powell 

____________________

Det som held

Tre dikt om reparasjon, bører og forvaltarskap 

1. Ekspertlandet

(Reparasjon)

Me spring.

Ikkje mot kvarandre,
ikkje mot det som raknar,
men mot døra
der skiltet lovar løysingar.

Advokaten skal løyse
det me ikkje våga å snakke om.
Rekneskapsføraren skal rydde
etter åra med gløymde tal.
Kirurgen skal sy saman
det me sleit sund,
og psykologen bere
det me aldri ville løfte sjølve.

Livsstilseksperten
teiknar rette liner
på kart han enno ikkje har gått.

Me kjem sjeldan
for å lære å bere,
å lappe,
å vedlikehalde.
Me kjem med eit stille håp
om at nokon skal skru til den lause skruen,
smørje hengsla,
viske ut spora,
så me kan halde fram
i same fart,
på same veg,
mot neste samanbrot.

Me vil ha reparasjon,
ikkje omvending.

Men eksperten
er ikkje ein trollmann.

Nevrokirurgen
er stundom berre ein elektrikar
som kjenner straumen
gjennom mennesket.

Karkirurgen
ein røyrleggjar
som veit kvar livet
lek ut.

Advokaten
ein omsetjar
mellom lov og anger.

Rekneskapsføraren
ein bokhaldar
for det me trudde
ingen skulle telje.

Psykologen
fann kanskje yrket
den dagen han sjølv
ikkje fann utgangen.

Livsstilseksperten
tel stega sine
medan livet spring
ein annan stad.

For ingen står
utanfor det dei lærer bort.

Alle ber
sine eigne sprekkar
under den kvite frakken,
bak dressjakka,
mellom velvalde ord.

Kanskje er det difor
dei kan hjelpe.

Men ingen kan leve
livet vårt
for oss.

Ingen kan vedlikehalde
eit hus
der eigaren berre kjem heim
når taket har rasa inn.

Kanskje byrjar redninga
ikkje med den neste eksperten,
men med det uvanlege spørsmålet:

Kan du lære meg
å gjere meg sjølv
litt mindre avhengig
av at nokon andre
alltid må reparere
det eg ikkje ville ta vare på?

— Adam Donaldson Powell 

__________________

2. Når to hjarte slår som eitt

(Byrda)

Det høyrest vakkert ut,
at to hjarte
slår som eitt.

Men hjartet
er berre ein muskel.

Livet krev
så mykje meir.

Det krev ein ven
som lyttar
utan å vere redd.

Ein prest
som tek imot tvilen
utan å ville vinne.

Ein psykolog
som toler
dei same orda
for hundrede gong.

Ein mor.
Ein far.
Ein elskar.
Ein som ler.
Ein som hugsar.
Ein som seier:
«No må du kvile.
Eg tek dette.»

Når sjukdom
eller sorg
flyttar inn,

blir det ofte
berre éin att
til å vere alle desse.

Den eine
blir hamn,
kart,
fyrlykt
og redningsbåt.

Den andre
ber så godt han kan
det som kroppen,
sinnet
eller livet
ikkje lenger maktar.

Ingen av dei
har valt dette.

Likevel veks det fram
eit usynleg rekneskap.

Ikkje over pengar.

Men over søvn
som aldri vart sove.

Ord
som aldri vart sagde.

Tårer
som måtte ventast med.

Smil
gjevne på kreditt.

For kjærleiken
fører ikkje dobbel bokføring.

Han tel ikkje
kven som gav mest.

Han berre gjev.

Heilt til han oppdagar
at også hjartet
kan gå konkurs.

Og det finst
inga skuld
i det.

For ingen er skapte
til å vere
besteven,
sjelesørgjar,
psykolog,
forelder,
sjukepleiar,
elskar
og heim

på same tid.

To hjarte
kan slå
i same takt.

Men dei kan aldri
erstatte
eit heilt landskap
av menneske.

Kanskje er den djupaste kjærleiken
ikkje å seie:

“Eg skal vere alt for deg.”

Men:

“Lat oss finne fleire
som kan bere dette
saman med oss.”

For når to hjarte
slår som eitt,

må verda rundt
slå litt med.

— Adam Donaldson Powell 

__________________

3. Den stille kunsten å vedlikehalde

Forvaltarskap

Me legg tak
på husa våre.

Me målar veggene
før regnet finn treverket.

Me skiftar olje
på motoren
før varsellampa lyser.

Ingen kallar det heltemot.

Berre vedlikehald.

Likevel lever me
som om hjartet
ikkje treng det same.

Me ventar.

Til samtalane
har stivna.

Til latteren
har flytta ut.

Til kjærleiken
ber preg
av å ha bore
for mykje
for lenge.

Så leitar me
etter nokon
som kan redde
det me ikkje
tok vare på.

Men livet
blir ikkje halde oppe
av store redningsaksjonar.

Det blir halde oppe
av dei små.

Ein telefon
utan grunn.

Ei hand
på ei skulder.

Eit måltid
sett fram
utan at nokon bad om det.

Ei orsaking
før ho vart naudsynt.

Ei tilgiving
før bitterheita
fekk røter.

Vedlikehald
ser sjeldan
ut som mirakel.

Det liknar meir
på ei vanleg tysdag.

Det er kaffien
som alt står klar.

Ljoset
på trappa
før den andre
kjem heim.

Spørsmålet:

«Korleis har du det?»

stilt
før svaret
blir:

«Ikkje bra.»

For det som held
eit liv saman,

er sjeldan
det store
som skjer
éin gong.

Det er det vesle
som skjer
om att
og om att.

Slik held brua.

Slik held huset.

Slik held skogen.

Slik held hjartet.

Og kanskje
er kjærleik
ikkje først og fremst
det som reddar oss
når alt fell saman.

Kanskje er kjærleik

å kome
litt tidlegare.

Å sjå
den vesle sprekken.

Å smørje hengsla.

Å vatne hagen.

Å setje seg ned
før nokon
må falle.

For vedlikehald

er ikkje det motsette
av kjærleik.

Det er kjærleik

som kjem
før naudsynt.

— Adam Donaldson Powell 

__________________

SALDAGAR

Det finst dagar

då saltet
kjem før havet.

Det sit
i rekkverket
som mistar måling.

I skruen.

I hengsla
som lærer
vekta
av døra.

Det sit
i skjorta.

I kragen.

I huda
mellom aksel
og erme.

Bakken
går ned
i utslitne solar.

Asfalten
stig
i varme.

Bussen
tygg
kroppar
som står.

Kristus
blir verande
dit sjøsprøyten
ikkje når.

På armen,

ei kvit stripe.

Ei til.

Om handleddet,

fire halvmånar
djupe nok
til å nå morgonen.

Ingen ting seier
kvar dei kom frå.

Rust
seier heller ikkje
kven
som held henne
i live.

Sein ettermiddag.

Stranda
tek imot
endå ein dag.

Ei bølgje
viskar ut
spora
etter føter.

Salt,

ikkje.

Det blir verande

i rusta,

i huda,

i det
kroppen
har lært
å slite bort.

— Adam Donaldson Powell

Leave a Reply

Rusty metal railing covered in barnacles along rocky ocean coastline path

latest posts

categories

subscribe to my blog

Discover more from osoparavos.com

Subscribe now to keep reading and get access to the full archive.

Continue reading