Amerikanarar spør, nordmenn svarar
Ei soge om eit spørsmål som gjekk frykteleg gale
Ein nordmann sat med ein amerikanar
på ein pub ein kveld i april.
Dei hadde fått kvar sin øl,
og praten gjekk lett og smilande til.
Så sa nordmannen, alvorleg i røysta,
og la frå seg glaset med eit dunk:
«Det er noko eg aldri har skjøna
med dykk amerikanarar. De verkar så tomme og tunge av fjas.
De smiler og spør korleis det går,
med tenner så kvite at ein vert blenda.
Men ingen av dykk vil høyre svaret.
Det er som å banke på ei dør som er stengd.»
Amerikanaren blunka og spurde:
«Shallow? What do you mean?»
«Overflatiske», sa nordmannen.
«Eg skal forklare. Det er ganske enkelt, mein eg.»
«Kvar gong du møter ein amerikanar,
så smiler han som om du er hans bror.
Så spør han: How are you?
Og eg svarar. Eg tek han på ordet. Eg trur han vil høyre korleis eg har det.
Eg fortel om ryggen som verker,
om søvnen som aldri vil kome,
om kona som meiner eg snorkar,
og om rekningane som kjem som ein flaum.
Eg fortel om einsemd og uro,
om verda som går rett i dass,
om at eg stundom sit oppe til tre
og lurer på kva eg driv med, eigentleg, her i mitt vesle hus.
Og veit du kva amerikanaren gjer?
Han ser på klokka. Han skiftar farge.
Så seier han: Great! Good to hear!
Og forsvinn før eg kjem til prostata.»
Amerikanaren sette frå seg ølet.
Han såg ut som ein mann som hadde gått seg vill
i ein heilt vanleg samtale
og no vurderte å ringje etter hjelp.
«But… I mean… when I say How are you?,
I don’t necessarily mean—»
«Der!» ropa nordmannen og slo i bordet.
«Der har du det! Du vil ikkje høyre!
Du spør korleis eg har det,
men du vil ikkje høyre korleis eg har det!»
«No, no, that’s not—»
«Eg skal vise deg kor gale det er.
Eg møtte ein kar frå Ohio i fjor.
Han spurde korleis det gjekk,
og eg svara at mora mi var død.
Han sa: Awesome!
Så gjekk han inn på Starbucks.»
Amerikanaren opna munnen.
Lukka han.
Opna han att.
«Maybe he said Oh, I’m sorry?»
«Nei», sa nordmannen.
«Han sa Awesome. Eg hugsar det godt.
Han hadde ein kopp med namnet mitt på.
Han skreiv det feil, men det er ei anna sak.»
Amerikanaren såg ned i ølet.
Det var no blitt ein komplisert drikk.
Han hadde aldri før opplevd
at eit spørsmål kunne få eit menneske dømt for livstid.
«In America», sa han varsamt,
«How are you? is just a greeting.
Like saying hello.
You don’t have to give a real answer.»
Nordmannen vart heilt stille.
Så lente han seg fram.
«Vent no litt. Du meiner altså
at når du spør meg korleis eg har det,
så vil du ikkje vite korleis eg har det?»
«Well… not usually.»
«Men kvifor spør du, då?»
Amerikanaren kjende at han hadde gått inn
i ei filosofisk hengemyr utan botn.
Han kunne ha forklart høflegheitsfrasar,
sosiale ritual og kulturell kontekst,
men det ville kravd ein PowerPoint
og minst tre øl til.
Så han sa berre:
«It’s just… something we say.»
Nordmannen stirde på han.
«Så de har altså eit spørsmål
som ikkje er eit spørsmål,
eit svar som ingen vil høyre,
og eit smil som ikkje betyr noko?
Og de kallar MEG overflatisk?»
Amerikanaren nikka sakte.
Han hadde budd i Noreg i tre veker
og hadde allereie lært
at det var tryggare å vere samd
enn å stille oppfølgingsspørsmål.
«Ja», sa han.
«I guess you’re right.»
«Nettopp!» sa nordmannen.
«Det er akkurat det eg meiner.»
Så vart det stille ei stund.
Nordmannen drakk ølet sitt.
Amerikanaren studerte glaset sitt
som om det kunne gi juridiske råd.
Då dei skulle gå,
tok amerikanaren på seg jakka
og sa med eit forsiktig smil:
«Well, it was nice talking to you.
Have a great evening!»
Nordmannen stogga i døra.
«Der gjer du det igjen.»
«What?»
«Du veit ikkje om eg kjem til å få ein fin kveld.
Du veit ingenting om kva eg skal heim til.
Kanskje eg skal heim og krangle med kona.
Kanskje eg har fått hemoroidar.
Kanskje eg har mista jobben.
Korleis kan du vite at kvelden blir fin?»
Amerikanaren såg på han
med blikket til ein mann
som nettopp hadde oppdaga
at alle dører i bygningen var nødutgangar,
men ingen av dei kunne opnast.
«I just meant… goodbye.»
«Då får du seie goodbye, då!»
Amerikanaren nikka.
«Goodbye.»
«Takk», sa nordmannen.
«Det var ærleg.»
Dei gjekk kvar sin veg.
Neste morgon møttest dei utanfor hotellet.
Amerikanaren hadde lært.
Han skulle vere presis.
Ingen tomme frasar.
Ingen falske spørsmål.
Berre ærleg, norsk kommunikasjon.
Han gjekk bort til nordmannen,
såg han rett inn i augo
og sa:
«God morgon. Eg er ikkje interessert i korleis du har det.»
Nordmannen lyste opp.
«Der ser du! Endeleg ein amerikanar
som tør å vere ærleg!»
Han klappa amerikanaren på skuldra
og la til:
«Men no som du først spør,
så skal du få høyre om ryggen min.»
Amerikanaren såg opp mot himmelen.
Han hadde berre meint god morgon.
— Adam Donaldson Powell
——————————————
Americans ask, Norwegians answer 🇺🇸
A search for a question that went horribly wrong
A Norwegian was sitting with an American in a pub one evening in April. They had each had a beer,
and the conversation flowed easily and with smiles.
Then the Norwegian said, his voice serious, and put down his glass with a thud:
“There’s something I’ve never understood about you Americans. You seem so empty and heavy with faces.”
” They smile and ask how you’re doing, with teeth so white you’re blinded. But none of you want to hear the answer. It’s like knocking on a closed door.”
The American blinked and asked:
“Shallow? What do you mean?”
“Shallow,” said the Norwegian.
“I’ll explain. It’s quite simple, I mean.”
“Every time you meet an American, he smiles as if you’re his brother.
Then he asks: How are you?
And I answer. I take him at his word. I think he wants to hear how I’m doing.
I tell you about the back that hurts,
about the sleep that never comes,
about the wife who thinks I snore,
and about the bills that come like a flood.
I talk about loneliness and restlessness, about the world going haywire, about how I sometimes sit up until three and wonder what I’m doing, actually, here in my little house.
And do you know what the American does?
He looks at his watch. He changes color. Then he says: Great! Good to hear! And get out of here before I get to the prostate.”
The American put down his beer.
He looked like a man who had gotten lost in a completely ordinary conversation and was now considering calling for help.
«But… I mean… when I say How are you?, I don’t necessarily mean—»
“There!” shouted the Norwegian, slapping the table. «There you have it! You don’t want to hear! You ask how I’m doing,
but you don’t want to hear how I’m doing!»
“No, no, that’s not—”
“I’ll show you how crazy it is.
I met a guy from Ohio last year.
He asked how things were going,
and I said my mother was dead.”
He said, “Awesome!”
Then he went into Starbucks.”
The American opened his mouth.
Closed it.
Opened it again.
“Maybe he said Oh, I’m sorry?”
“No,” said the Norwegian.
“He said Awesome. I remember it well. He had a cup with my name on it. He spelled it wrong, but that’s another matter.”
The American looked down at his beer. It had now become a complicated drink. He had never before experienced that a question could get a person sentenced to life.
“In America,” he said carefully,
“How are you? is just a greeting.
Like saying hello.
You don’t have to give a real answer.”
The Norwegian remained completely silent.
Then he leaned forward.
“Wait a minute. So you mean when you ask me how I’m doing, you don’t want to know how I’m doing?”
“Well… not usually.”
“But why do you ask, then?”
The American felt he had entered
a bottomless philosophical quagmire. He could have explained polite phrases, social rituals, and cultural context, but that wouldhave required a PowerPoint
and at least three more beers.
So he just said:
“It’s just… something we say.”
The Norwegian stared at him.
“So you have a question that isn’t a question, an answer that no one wants to hear, and a smile that means nothing?”
And they call ME superficial?
The American nodded slowly.
He had lived in Norway for three weeks and had already learned that it was safer to agree than to ask follow-up questions.
“Yes,” he said. “I guess you’re right.”
“Exactly!” said the Norwegian.
“That’s exactly what I mean.”
Then there was silence for a while.
The Norwegian drank his beer.
The American studied his glass
as if it could provide legal advice.
As they were about to leave,
the American put on his jacket
and said with a cautious smile:
“Well, it was nice talking to you.
Have a great evening!”
The Norwegian stopped at the door.”There you go again.”
“What?”
“You don’t know if I’m going to have a good evening. You don’t know what I’m going to do when I get home. Maybe I’m going to fight with my wife. Maybe I’ve got hemorrhoids. Maybe I’ve lost my job. How do you know it’s going to be a good evening?”
The American looked at him
with the eyes of a man who had just discovered that all the doors in the building were emergency exits, but none of them could be opened.
“I just meant… goodbye.”
“Then you can say goodbye, then!”
The American nodded.
“Goodbye.”
“Thank you,” said the Norwegian.
“That was honest.”
They each went their separate ways.
The next morning they met outside the hotel.
The American had learned. He should be precise. No empty phrases. No false questions.
Just honest, Norwegian communication.
He walked up to the Norwegian, looked him straight in the eye
and said:”Good morning. I’m not interested in how you’re doing.”
The Norwegian brightened up.
“There you go! Finally an American
who dares to be honest!”
He patted the American on the shoulder and added:
“But now that you’re asking,
you’ll have to hear about my back.”
The American looked up at the sky.
He had just meant good morning.
— Adam Donaldson Powell
Leave a Reply